My Når hele familien beskytter den som skader, og svikter den som blir skadet

Når hele familien beskytter den som skader, og svikter den som blir skadet

Noen familier har en hemmelig regel som ingen noen gang har sagt høyt. Vi må for all del ikke gjøre den vanskeligste personen sint.

Alle vet hvem det er. Den som eksploderer når noen sier imot. Den som straffer med taushet, sinne eller kulde. Den som manipulerer, kontrollerer eller snur historien slik at den som ble såret, til slutt sitter igjen og lurer på om det kanskje var hun som gjorde noe galt.

Og rundt dette mennesket begynner en hel familie å bevege seg forsiktig.

Man lærer hvilke temaer man ikke skal ta opp. Når man bør være stille. Hvilke sannheter som skaper bråk. Man glatter over, forklarer bort og later som ingenting, fordi man har lært at det er enklere å roe den som skaper frykt enn å beskytte den som rammes av den.

Så kommer setningene.

Du vet jo hvordan han er. Ikke ta det opp nå. Kan du ikke bare la det ligge? Vær litt større enn dette. Tenk på familien. Ikke lag mer drama.

Og sakte flyttes ansvaret til den som reagerer på å bli såret.

Det er kanskje noe av det mest ødeleggende som kan skje i en familie. Når dette gjentas lenge nok, begynner den som blir utsatt å tvile på sine egne reaksjoner. Kanskje jeg er for følsom. Kanskje jeg krever for mye. Kanskje jeg burde tåle mer. Kanskje det er jeg som ødelegger familien når jeg setter grenser.

Barn lærer dette enda raskere enn voksne. De lærer å lese ansikter før de lærer å forstå sine egne følelser. De hører hvordan nøkkelen settes i døra og kjenner allerede hvilken kveld dette kommer til å bli. De merker et sukk, et tonefall, og et blikk. Kroppen blir ekspert på å oppdage fare lenge før barnet har ord for det som skjer.

Og det barnet blir voksen. Kanskje en voksen som fortsatt blir urolig når noen er misfornøyde. Som forklarer seg altfor mye. Som sier unnskyld selv når hun ikke har gjort noe galt. Som tåler mer enn hun burde fordi hun er livredd for konflikt. Som kjenner skyld når hun setter en helt normal grense. Som bruker enorme krefter på å forstå mennesker som aldri bruker de samme kreftene på å forstå henne.

Hun tror kanskje hun er vanskelig, men kanskje hun bare lærte veldig tidlig at tilhørighet hadde en pris.
Ikke gjør noen sinte. Ikke være til bry. Ikke si høyt hva som skjer.

Det kan ta mange år å oppdage at fred og trygghet ikke er det samme. Fred kan være et helt stille hus hvor alle holder pusten.

Trygghet er noe annet.

Trygghet er å kunne være uenig uten å være redd. Å kunne si nei uten å bli straffet. Å kunne fortelle at noe gjorde vondt uten å bli gjort til problemet. Å slippe og krympe seg for at et annet menneske skal få beholde kontrollen.

Noen ganger begynner forandringen den dagen ett menneske i familien slutter å spørre, hvordan man skal roe vedkommende ned.  Man begynner å spørre
hvorfor man har brukt så mange år på å beskytte den som skaper frykten, i stedet for den som lever i den. 

Cathrine-Devida

Bildet er laget av en av våre sønner, som klistret den opp på soveromsdøren våres.❤️